Denne cachen ligger i et område jeg går gjennom hver dag når jeg går til jobb. I fjor høst var det mye gravearbeid her. Da ble det gravd ned kabler til et nytt optisk nett. Dette gjorde at det av og til var litt vanskelig å komme seg fram. Dessuten måtte jeg noen ganger stå og vente på at gravemaskinene skulle gjøre seg ferdig før jeg kunne passere. En dag mens jeg sto der utålmodig og ventet på at gravemaskinkjøreren skulle slippe meg fram, fikk jeg øye på en merkelig stein som lå i en haug av oppgravd grus og jord. Jeg kunne så vidt skimte noen tegn, så jeg plukket den opp. Før jeg rakk å studere den nærmere, vinket sjåføren meg irritert forbi, og ga tydelig uttrykk for at jeg måtte komme meg unna. Nysgjerrig som jeg var, tok jeg steinen med meg på jobb. Der ble den liggende på pulten min til arbeidsdagen var over. Først da fikk jeg tid til å studere den nærmere.
Med vann og en klut greide jeg å gni bort det verste av jorda, selv om den var temmelig inngrodd. Da så jeg at det lignet en steintavle. Kanskje det var en gammel plakett eller merkestein? Den hadde tydeligvis ligget lenge i jorda. Det var noen tegn på den, men de var ikke så lette å tyde under all skitten. Til slutt begynte rensearbeidet mitt å bære frukter, og én etter én åpenbarte det seg bokstaver, som smått om sett ble til ett ord, så flere, og til slutt var hele steinen så fri for jord at jeg klarte å lese hele teksten. Ordene var kjente, men hva sammenhengen var, forsto jeg ingenting av. Symbolet øverst på steintavlen virket kjent, men jeg greide ikke å se noen sammenheng mellom det og ordene.
Steinen ble mer og mer mystisk for meg, og jeg begynte etter hvert å fabulere om skjulte budskap, og kanskje også at dette var et slags kodet kart. Snart begynte imidlertid sulten å melde seg, og tanken ble ikke akkurat klarere etter hvert som timene gikk. Det var nok best å komme seg hjem. Jeg tok med meg steinen i håp om å kunne få hjelp av min kjære til å løse "mysteriet". Jeg så for meg en spennende kveld med kreativ grubling – og forhåpentligvis en løsning. Hvor feil kan man ta? I stedet for en pirret interesse ble jeg møtt med en rå latter. Hadde jeg glemt hvilken dag det var? 1. april… Å, så lettlurt!
Man kan vel trygt si at jeg fikk høre det, både den dagen, og ved mange senere anledninger, med tilnavn som ”våre kjære Langdon”, og ertende hint til ”1. april-koden”. Jeg prøvde lenge å overbevise mine kjære om at dette ikke var en aprilspøk. I så fall måtte det ha vært en fryktelig gammel en. Steinen var ikke laget i går, for å si det sånn. Selv om jeg flere ganger satte meg ned for å prøve å knekke koden, begynte jeg smått om senn å tro på det mine kjære insisterte på. Kanskje hadde jeg latt meg forføre av steinens utseende. Kanskje var det bare en fryktelig godt utført aprilspøk – men hva skulle i så fall poenget med en slik spøk være? Er det ikke litt av poenget å avsløre spøken for dem man har lurt, og se deres ergrelse over å ha blitt lurt? Jeg fikk i alle fall ingen slike avsløringer.
Nå er det gått nøyaktig ett år siden jeg fant steinen. Det begynner å ble en stund siden sist jeg så på den. Den er blitt liggende i et skap, og det er ikke så ofte jeg tenker på den. Da jeg sto opp i dag, og møtte min sønn på kjøkkenet, spurte han ertende jeg om jeg hadde funnet noe skattekart i år, og fortalte meg at politiet hadde vært og klippet skiltene på bilen vår. Så lettlurt er jeg da ikke! Den skulle jeg ikke gå på!
”Morgenritualet” var fort unnagjort, og så var det bare å stålsette seg for dagens forventede kaskade av mer eller mindre dårlige forsøk på å lure meg med aprilsnarr. Det ble en rusletur til jobb i dag også. Det er jo ulovlig å kjøre uten skilt. I år var det ikke gravemaskiner, men snø og slaps som forsinket meg. Dagen kunne ikke ha startet dårligere. Spøken fra min sønn var ikke en spøk. kanskje var ikke fjorårets steintavlespøk en spøk det heller.
Siden sist hadde jeg oppdaget geocaching, og jeg vet det er mange som er gode til å knekke gåter i det miljøet. Kanskje er det noen av dere som greier å knekke koden. Det hadde vært spennende om det faktisk hadde vært et kryptert skattekart. Jeg vil sette stor pris på om noen vil hjelpe meg, og jeg blir glad om noen forteller meg om de finner ut av mysteriet. Jeg legger ved et bilde jeg tok av steinen, slik at dere har noe å gå ut i fra.
Selv må jeg konsentrere meg om å finne ut av mysteriet med de forsvunne bilskiltene. Jeg har jo betalt årsavgiften, og ikke har jeg gjort noe galt heller – i alle fall ikke noe som skulle tilsi avskrudde skilter. I dag er tydeligvis dagen for ufortjente beskyldninger. Jeg fikk skikkelig kjeft fra min kjære før jeg dro hjemmefra. Hun påsto at jeg hadde plassert verktøyskrinet på hennes nye sko i skapet i gangen, og nå var de skikkelig tilgriset. Det nyttet ikke å fortelle henne at jeg var uskyldig, og at jeg ikke hadde brukt det på flere uker. Hun ble skikkelig forbannet… Verden er sannelig urettferdig!
