Det var en gang en fergekø, en svært sedat kvinnelig sjåfør i en liten bil, en utålmodig sjåfør i bilen bak, og en enda mer utålmodig sjåfør i bilen bak vår. Rett før siste rundkjøring før fergekaia, flekket bilen bak oss forbi både oss og somledama, og klarte med nød og neppe svingen til høyre og unngikk bilen som kom imot med et nødskrik.
Slik kjøreatferd bør ikke oppmuntres, så vi syntes det var veldig surt da vi endelig kom oss til fergekøen (fortsatt bak somledama) og så at råkjøreren kom akkurat tidsnok til å rekke neste ferge, mens somledama og oss ville måtte vente en drøy time på neste (fergetrøbbel og lavere frekvens).
Å sitte i fergekø så lenge, bak en somledame, og vite at den livsfarlige sjåføren foran oss slapp å vente, det var ikke akkurat et fristende scenario. Dermed tok sjåfør M en meget improvisert avgjørelse, og i bestemte oss for å kjøre rundt i stedet. FOR en tur det ble! Før dagen var omme hadde C og M hatt en ekstremt fantastisk tur til Mardølafossen, og det var bare på toppen av mange andre opplevelser. En av dem er knyttet til denne cachen.
Vi kom kjørende oppover Vistdalen i temmelig ensom majestet (vei 660 er ikke nevneverdig trafikkert), og dermed fikk sjåførens fotograf-blikk mulighet til å utfolde seg. Vi nærmet oss en svært iøynefallende fjellvegg, med et enormt overheng av lyst berg, og han stoppet i ei avkjøring for å ta bilder.
Mens M fotograferte, kom det plutselig en kommentar fra lille C i baksetet: "Her burde det være en cache! Den ville til og med ha vært en loner!" Vi voksne kunne si oss enige i det, men fornuftig nok mente vi det ville bli for vanskelig å vedlikeholde cachen så langt hjemmefra. "Men vi kan i hvert fall se oss litt om, for å se om vi finner et fint sted for en cache, ikke sant?"
Når man er litt svak for vakre, brune øyne og barnlig argumentasjonsteknikk, og dessuten føler at man har god tid, kan man finne på å gi etter for slike innfall. Dermed fant vi et perfekt sted for en slik cache som vi faktisk hadde med oss i bilen akkurat da. Men så var det vedlikeholdsproblemet, da. Hvordan skulle vi løse det, mon tro?
En av oss kom på at vi like gjerne kunne legge ut to cacher, ganske tett, og holde koordinatene på reservecachen for oss selv helt til det ble nødvendig å vedlikeholde den egentlige cachen. Dermed kunne cachere i vedlikeholdsperioden få logge reservecachen, og gi oss tid og mulighet til å få fikset den egentlige cachen. Som tenkt, så gjort.
Nå har begge cachene fått være i fred i over en måned, mens vi har reist land og strand rundt og plukket mange andre cacher. Dessuten har vi sjekket kart, og funnet navnet på det egenartede berget. Det var jo logisk nok, for Kvithammaren beskriver jo utvilsomt akkurat den formasjonen!
Hovedcachen er ikke spesielt vanskelig å finne, så vi oppfordrer alle til å la være å lete etter reserven hvis det ikke står noe om den i loggen. Lykke til!